Man sitter med mange tanker og man vil igrunnen bort. Eg går ofte over en bru som eg passerer hver dag eg vil lufte tankene. Fristelsen er der å bare hoppe rett ut og la dragsuget ta meg men eg klarer det ikke.. eg har prøvd å søke hjelp og noen å snakke med men dei lytter ikke til meg. Eg vil igrunnen bort fra alt. Gi slipp på det vonde. Får sånn livet er per dags dato så er det ikke mye lykke i meg mest tristhet, ensomhet og tomhet. Uansett hva man prøver så innhenter fortida deg med at andre øydelegg får deg. Eg savner det å ha en venn som eg kan kalle min bestevenn. Vet ikke nesten hvordan det er å ha en bestevenn eller en god venn får meg så finst det ikke. Er bare meg . Det eneste vennen eg har er meg selv . Eg har tenkt mange ganger kor mye orker man av det her kor mye mer. En dag håper det snur eller bare en dag eg ikke åpner mine øyner og bare slukker sorgen med meg. Eg vet ikke lenger hva som er verdt å leve får .ingen hadde brydd seg uansett.ingen venner som hadde brydd seg heller får man har ingen . Man står der aleine ensom med tårer i øynene som prøver å presse seg ut. Man vil ikke gråte men må gi slipp på det. Tilslutt er d vel heile meg som må gi slipp.
Ensomheten
I løpet av alle de årene som har gått og man endelig jobber og strever og tjener penger på lovligvis og man endelig kan føle litt lykke.
Men heilt lykkelig er man ikke. Man kjenner savn og det å ha venner , venner man besøke og venner man får besøk av. I alle de år prøver man så hardt man kan å få venner men alle bare forsvinner i fra dej. Man går gate langs aleine, sitter aleine . Man er ensom heile tida fordi man ikke har venner. Eg prøver å låse meg inne alle tårene som vil ut.det å se alle lykkelige og har venner og du sitt der og sku ønske du og hadde en venn.men slik er d ikke. En ting er sikkert att mi eiga fortid som eg ikke er noke stolt over den henta meg inn . Dei gamle vennane du hadde dei sladdrer om at han er sånn og sånn noe som ikke stemmer og da mister man fort venner.. greit 1 år stjal eg ting osv fordi eg var ulykkelig over korsen andre hadde det. Eg var rett og slett missunlig. Og det her starta i ungdomskolen..dum og ung. Men som tiden går så vokser man det fort fra seg man for jobb osv tjener på lovligvis men fortida innhenter deg og gamle venner som hadde dei tek opp gamle ting og forteller mine nye venner det og boom der står eg aleine igjen. Og no har det gått 20 år no og eg sitt forsatt aleine og ser trist på meg sjølv
Lyst å gråte. Lyst å bare graver meg ned og ikke våkne. Eg sku ønske livet var annleis og ting ikke blei som det blei. Man føler seg tom ensom rett og slett.
Sku ønske eg fikk en anna oppvekst
En liten sjenert gutt blir adoptert fra ett land til Norge. Uten å kunne språket så var det vanskelig å kunne kome overens med andre.. alle såg på deg fordi man var annleis, man va brun i hudfargen og det va noke nytt får dem.. som årene gjekk og man begynte å lære skikkelig språket så sku man trudd man vart akseptert i samfunnet, men så enkelt var ikke det. Alle ungdommene fikk seg sommerjobb og du sitter der og søker på det samme jobbene men du blir ikke akseptert fordi eg va annleis. Ingen ville ha en som meg der. Så livet har vert veldig så vanskelig.. du sitter å ser kor godt alle andre har det , dei får alt dei ber om men slik var det ikke får meg. Eg blei bare mer og mer frustrert over å se på de og kor lykkelig dei var. Eg gråt hver natt og dag og sku ønske ting var annleis men det blei ikke slik eg ønskte meg det. I frustrasjon og sinne så mista eg kontrollen over meg sjølv, eg begynte å stjele ting fra andre , venner, familie og bekjente tok eg ifra. Det var min måte å skaffe meg de tinga eg altid har drømt om og sia ingen aksepterte meg og ville la meg jobbe hoss seg så var dette en løsning en periode. Eg følte meg lykkelig som alle andre men var eg det igrunnen med å stjele andres ting og penger, eg var nok ikke det. Eg skjulte godt mine tårer og kor ulykkelig ej var å ha en sånn oppvekst med lite kjærlighet. Alle såg stygt på meg eg mista en del venner som eg he klart å få i løpet av årene ej vokste. Alle forsvant en etter en.. eg sitter der aleine null venner og ingenting. Eg ville endre meg får å bli akseptert. Eg ville jobbe hardt får å oppnå får kome inn bland gjengen. Eg ville at eg sku lykkes med det eg ønskte og ville på lovligvis i håp om at ting sku endre seg får min del. Men eg tok vist vist feil eller ikke alt eg oppnådde og det eg ønskte men en ting uteblei og det var å få venna igjen.
Hei, verden!
Velkommen til min blogg! Dette innlegget er mitt første innlegg. Dette innlegget kan slettes via kontrollpanelet
