I løpet av alle de årene som har gått og man endelig jobber og strever og tjener penger på lovligvis og man endelig kan føle litt lykke.
Men heilt lykkelig er man ikke. Man kjenner savn og det å ha venner , venner man besøke og venner man får besøk av. I alle de år prøver man så hardt man kan å få venner men alle bare forsvinner i fra dej. Man går gate langs aleine, sitter aleine . Man er ensom heile tida fordi man ikke har venner. Eg prøver å låse meg inne alle tårene som vil ut.det å se alle lykkelige og har venner og du sitt der og sku ønske du og hadde en venn.men slik er d ikke. En ting er sikkert att mi eiga fortid som eg ikke er noke stolt over den henta meg inn . Dei gamle vennane du hadde dei sladdrer om at han er sånn og sånn noe som ikke stemmer og da mister man fort venner.. greit 1 år stjal eg ting osv fordi eg var ulykkelig over korsen andre hadde det. Eg var rett og slett missunlig. Og det her starta i ungdomskolen..dum og ung. Men som tiden går så vokser man det fort fra seg man for jobb osv tjener på lovligvis men fortida innhenter deg og gamle venner som hadde dei tek opp gamle ting og forteller mine nye venner det og boom der står eg aleine igjen. Og no har det gått 20 år no og eg sitt forsatt aleine og ser trist på meg sjølv
Lyst å gråte. Lyst å bare graver meg ned og ikke våkne. Eg sku ønske livet var annleis og ting ikke blei som det blei. Man føler seg tom ensom rett og slett.
