Man sitter med mange tanker og man vil igrunnen bort. Eg går ofte over en bru som eg passerer hver dag eg vil lufte tankene. Fristelsen er der å bare hoppe rett ut og la dragsuget ta meg men eg klarer det ikke.. eg har prøvd å søke hjelp og noen å snakke med men dei lytter ikke til meg. Eg vil igrunnen bort fra alt. Gi slipp på det vonde. Får sånn livet er per dags dato så er det ikke mye lykke i meg mest tristhet, ensomhet og tomhet. Uansett hva man prøver så innhenter fortida deg med at andre øydelegg får deg. Eg savner det å ha en venn som eg kan kalle min bestevenn. Vet ikke nesten hvordan det er å ha en bestevenn eller en god venn får meg så finst det ikke. Er bare meg . Det eneste vennen eg har er meg selv . Eg har tenkt mange ganger kor mye orker man av det her kor mye mer. En dag håper det snur eller bare en dag eg ikke åpner mine øyner og bare slukker sorgen med meg. Eg vet ikke lenger hva som er verdt å leve får .ingen hadde brydd seg uansett.ingen venner som hadde brydd seg heller får man har ingen . Man står der aleine ensom med tårer i øynene som prøver å presse seg ut. Man vil ikke gråte men må gi slipp på det. Tilslutt er d vel heile meg som må gi slipp.
