En liten sjenert gutt blir adoptert fra ett land til Norge. Uten å kunne språket så var det vanskelig å kunne kome overens med andre.. alle såg på deg fordi man var annleis, man va brun i hudfargen og det va noke nytt får dem.. som årene gjekk og man begynte å lære skikkelig språket så sku man trudd man vart akseptert i samfunnet, men så enkelt var ikke det. Alle ungdommene fikk seg sommerjobb og du sitter der og søker på det samme jobbene men du blir ikke akseptert fordi eg va annleis. Ingen ville ha en som meg der. Så livet har vert veldig så vanskelig.. du sitter å ser kor godt alle andre har det , dei får alt dei ber om men slik var det ikke får meg. Eg blei bare mer og mer frustrert over å se på de og kor lykkelig dei var. Eg gråt hver natt og dag og sku ønske ting var annleis men det blei ikke slik eg ønskte meg det. I frustrasjon og sinne så mista eg kontrollen over meg sjølv, eg begynte å stjele ting fra andre , venner, familie og bekjente tok eg ifra. Det var min måte å skaffe meg de tinga eg altid har drømt om og sia ingen aksepterte meg og ville la meg jobbe hoss seg så var dette en løsning en periode. Eg følte meg lykkelig som alle andre men var eg det igrunnen med å stjele andres ting og penger, eg var nok ikke det. Eg skjulte godt mine tårer og kor ulykkelig ej var å ha en sånn oppvekst med lite kjærlighet. Alle såg stygt på meg eg mista en del venner som eg he klart å få i løpet av årene ej vokste. Alle forsvant en etter en.. eg sitter der aleine null venner og ingenting. Eg ville endre meg får å bli akseptert. Eg ville jobbe hardt får å oppnå får kome inn bland gjengen. Eg ville at eg sku lykkes med det eg ønskte og ville på lovligvis i håp om at ting sku endre seg får min del. Men eg tok vist vist feil eller ikke alt eg oppnådde og det eg ønskte men en ting uteblei og det var å få venna igjen.
